Stopp for blålys

Gårsdagen startet som en normal dag på Spar Atrå. Lite visste jeg at dette skulle bli en dag fylt med dramatikk utenom det vanlige. Min uheldige situasjon startet da jobbdagen var slutt. Etter 10 timer på jobb var jeg ivrig etter å komme meg hjem og sette på “How I met your mother” og slappe av. 10 timer på Spar sliter deg ut rett og slett. Da klokken var 20:15 bærte jeg i ekstase ut minst 7 bæreposer med mat jeg handlet for hjemmet, jeg satte de på bakken  ute, men min dyrebare Louis Vuitton veske satet jeg pent og pyntelig opp på en pidestall av presset papp så den ikke skulle bli skitten. Jeg trodde jeg var smart. Og ja, jeg vet det. Hvorfor i alle dager tar man med seg en sånn veske på jobb, på Spar. Altså størrelsen perfekt for jobb, og jeg ville ha med en veske jeg kunne lukke. Når dere har lest slutten av denne historien vil dere fort skjønne at nevnte veske aldri vil være mitt følge når jeg skal jobbe på Spar igjen.

Da jeg kom hjem var jeg naturligvis sliten og satt meg rett i sofaen. Fikk middag av mamma og slappet av. Mor hadde akkurat funnet visa kortet mitt som jeg trodde jeg hadde mistet. Jeg skulle gå og legge det i lommeboken min da hjertet  mitt stoppet opp. Lommeboken lå i vesken, som sto igjen UTE i Atrå. Jeg lagde lyder som kunne minne om grisehyl og løp ned. Så raste jeg avgårde mot Atrå i pappa sin bil.

Fulstendig fra meg kjørte jeg nedover, men da jeg hadde kommet til Mæl krysset så ser jeg noen farger man helst ikke vil se når man er ute og kjører. Blå. Javel tenkte jeg, politiet er ute og kjører med blålysene på, syntes dette var merksnodig men bestemte meg for å kjøre videre. Det skulle jeg ikke gjort. Bare så det er sagt fikk jeg lappen for en uke siden og har ikke alle grunnregler inne, men jeg vet at jeg burde visst at man stopper for politi med blålys på.

Jeg kjører videre mot Atrå og ante fred og ingen fare. Men det skulle ikke vare lenge. Plutselig ser jeg blålys i speilet mitt. FAEN tenker jeg, nå mister jeg lappen OG veska mi på samme kveld neineinei. Så jeg svinger inn på første holdeplass, så åpner jeg døren og ser ut. Deretter kommer det en politimann bort og spør meg: vet du koffer vi stoppa deg? Og jeg bare nei herregud har jeg gjort noe galt? Så fortsetter han å spørre basic spørsmål, jeg blir mer og mer stresset. Ser vesken og førekortet løpe hånd i hånd, lenger og lenger vekk. Så spør han om å få se førekortet mitt, men det ligger i lommeboken, i vesken, i Atrå. Jeg føler situasjonen er helt håpløs og jeg merker klumpen i halsen bare vokser. Så kommer jeg på det midlertidige førerbeviset jeg hadde. Så spør han om “koffer har du bærre midlertidig førerbevis?” Og der knekker Lady Christine Gaustad. ”  Louis Vuitton veska mi ligger UTE i ATRÅ! Førekortet mitt ligger oppi der jeg lover, jeg har lappen jeg kjører for å hente alt nå men det kan hende det ikke er der.” Jeg følte meg som Sophie Elise eller noen andre som har ekstremt overfladiske prioriteringer. Jeg skal innnrømme at jeg er overfladisk til tider men jeg nådde bunn da jeg i en blanding av adrenalin og redsel var mer redd for vesken enn politiet. Heldigvis skulle de bare ta en promilletest og hvis jeg hadde stoppet med en gang jeg så de hadde ikke denne situasjonen oppstått. Men hvordan skulle jeg som en newbie sjåfør ane dette?

Fikk et godt råd av politiet om å sitte der og slappe av litt, skru opp varmen og roe meg ned før jeg kjørte videre for å hente veska/ dyrebare kjære bebi. Jeg gjorde omtrent som de sa, jeg skrudde opp varmen, satt rolig i bilen for så å hyle som en gris igjen. Jeg var så utrolig forbannet på meg selv, tenk all tiden jeg nå hadde brukt på dette. Hvem som helst kunne snappet om LV og lagt den ut for salg på Ebay. Jeg kjørte videre mens jeg forbannet meg selv for å være en tomsing som glemte veska. Da jeg svingte inn på Spar Atrå så jeg den stå nøyaktig hvor jeg satte den fra meg. Lettelsen spredde seg og jeg løp ut for en vakker gjennforening. Deretter kjørte jeg opp til Benny og Lena for å roe meg ned og fortelle om mitt lille drama. Det hele endte i en utrolig hyggelig kveld med både nytt bekjentskap med gjestene deres, kos med Mira og en liten visitt hos geitene og selvfølgelig masse kos med Christine som er en geitekilling oppkalt etter undertegnede.

Bilde

Lærdommen er: Ikke ta med dyre vesker når du har mye å tenke på, du kan glemme den og miste den for alltid. Og kjør forsiktig, man vet aldri når politiet er ute og lusker( hehe tuller dere er kjempeflinke og snille politi). Ikke minst, om du ser blå lys, stopp. For guds skyld, ikke kjør videre.

Selvfølgelig skjønner jeg at jeg overreagerte, men det ble jo en artig historie. Om veska ikke hade vært der hadde den kanskje ikke vært like artig

Advertisements

One thought on “Stopp for blålys

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s